Hvem
er en menneskerettighetsforkjemper?
I
Morgenbladet 3. november
drøfter Aage Borchgrevink bruken av ordet
”menneskerettighetsforkjemper”. Ifølge ham er tsjetsjenske Marzet
Imakajeva et eksempel på hvem som kan falle inn under definisjonen.
Etter
at hennes sønn forsvant gikk hun rettens vei, helt til den europeiske
menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, i sin anklage mot russiske
myndigheter. I denne kampen mistet hun mannen sin, og ble tvunget til å
flykte fra hjemmet sitt. Hun fikk asyl i USA etter
å ha fått nei fra flere forespurte europeiske land. Borchgrevinks
begrunnelse er at hun i sitt forsøkt for å stanse straffefriheten
i Tsjetsjenia kjempet for rettferdighet generelt.
Å
kalle et menneskerettighetsoffer - som kjemper for å oppnå
rettferdighet for seg selv og for sin familie for en
menneskerettighetsforkjemper - er
en utvanning av dette begrepet og dermed det
motsatte av det Borchgrevink argumenterer for.Internasjonale
menneskerettsdokumenter er ganske åpne i forhold til hvem som kan
defineres som en ”human rights defender”. Mulla Krekar kan klage
Norge inn for menneskerettighetsdomstolen og vinne, men er han da en
menneskerettighetsforkjemper? Begrepet bør etter min mening forbeholdes
personer som aktivt arbeider for andres rettigheter.
Eksempelvis en
serber som kjemper for kosovoalbanernes rettigheter eller omvendt. Eller
som russeren Anna Politkovskaja som ofret livet i sin kamp for å
dokumentere overgrep mot tsjetsjenere - selv om hun selv insisterte på
at hun bare var en journalist som gjorde jobben sin. Hun ville passet
godt inn blant dem som Svetlana Broz, barnebarnet til Jugoslavias
tidligere leder Tito, kaller for ”Good People in Evil Times” i
hennes bok med samme tittel.
Historiske
erfaringer viser at personer
som i menneskerettighetens navn kjemper for gruppen de tilhører selv
kan bli undertrykkere når de får makt, eller bli tause når
situasjonen endrer seg i forhold til hvem som er menneskerettighetsofre
og overgripere. Vi bør derfor skille mellom
menneskerettighetsforkjempere og politiske aktivister, dissidenter,
seperatister, nasjonalister og andre som er motivert ut fra
lojalitetsforpliktelsen de føler overfor sine egne. Det
betyr ikke at personer som Rebiya Kadeer skal automatisk diskvalifiseres
fra menneskerettighetsforkjemperbegrepet, men det er likevel riktigere,
inntil videre, å kalle Kadeer for en forkjemper for uigurenes
rettigheter i Kina.
Marzet
Imakajevas modige kamp resulterte i at Russland ble dømt av
Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg 9. november 2006. Uansett hva
som var hennes motivasjon, og hva vi velger å kalle henne, så har hun
gjort en viktig innsats mot straffefriheten som fremdeles råder i
Tsjetsjenia. Det er en skam at de forespurte europeiske landene nektet
å gi henne innreisetillatelse. Som menneskerettighetsforkjemper Aage
Borchgrevink sier, så er det viktig at europeiske stater støtter
personer som Imakajeva. Å tilby dem beskyttelse er det minste man kan
gjøre.
Sylo
Taraku
Informasjonsleder i NOAS
|